Artikkel fra Sau og Geit, desember 2001 nr. 6 - Copyright:  Sau og Geit

Embryo fra Island

Kvinesdal Spælverlag og  Landsrådet for saueavl har inngått et samarbeid om import av embryo av islandsk spælsau til Norge. Grunnen til at vi ønsker import av dyr fra Island er bedre kjøttfylde på islandsk spælsau enn på norsk spælsau. Grunnen til at importen skjer ved embryo, er at dette er den beste  måten å unngå sjukdommer på.

Prosjektet er finansiert med støtte fra Tiltaksfondet for småfe og Statens Nærings- og Distriktsfond (SND).  


Av Jostein Røyseland

13-16. oktober var vi 4 personer fra Norge i Island for å plukke ut foreldredyr, og å avklare veterinære forhold. Deltakerne var småfekonsulent Sigbjørn Eikje, Trygve Gøndalen fra KOORIMP, Kjell Horten fra Landsrådet for saueavl og Jostein Røyseland fra Kvinesdal Spælverlag.

I et tett program inngikk besøk på to seminstasjoner for sau, slakteribesøk, gardsbesøk, saueutstilling, risengrynsgrøt med blodpudding, nordlys, kjøring i 140 km/timen på smale grusveier og en innføring i livsfilosofien om at ”det kommer alltid tid”. Om naturen i Island kan virke karrig, er folkene som bor der det motsatte. Derfor er Island et spennende land, sjøl om man ikke er interessert i sau.

Saueavl i Island  

På 1920-tallet eksporterte Island saueslakt til London, og fikk tilbakemelding om god smak, men dårlig kjøttfylde. I 1940 skrev Halldor Pálsson sin hovedoppgave „Meat qualities in the sheep with special reference to Scottish Breeds and crosses“. Denne la det vitenskaplige grunnlaget for hans virke som rådgiver og ansvarlig for saueavlen i Island, og førte til at saueavlen tok en annen retning enn saueavlen i Norge. I 1943 ble forsøksgården Hestur opprettet, og i 1957 startet avkomsgransking, med spesiell vekt på kjøttfylde og kroppsform. Utvalgskriteriene var kortere beinlengde, kombinert med kjøttfylde og kompakt kroppsform.. Senere er avlsmålene revidert spesielt med hensyn til å få mindre fett og bedre melkeevne og  økt fruktbarhet hos søyene. Fra 1958 – 1994 er arealet av ryggmuskelen økt fra 1100 cm2 til 1400 cm2.

Valg av avlsdyr gjennomføres i flere trinn  

  1. Lokale konsulenter står for kåring av værlam og værer. Her gjøres utvalg ved poengdømming av kropp og etter ultralydmåling. Ved poengdømming gis det poeng for hode, nakke/skulder, bryst, rygg, kryss, lår, ull, bein og helhetsinntrykk..Ved ultralydmåling korrigeres resultatet for lammets størrelse.Tommelfingerregelen var 1 millimeter/ kg levendevekt for kjøtt, og 0,1 millimeter/kg levendevekt for fett.

  2. Da det er mange store sauebesetninger i Island, blir mange av værene brukt i en lokal jamsidesgransking i egen buskap. Kravet for å få en slik indeks er medlemskap i sauekontrollen, minst 3 granskingsværer, minst 8 avkom med ultralydmåling etter hver vær og minst 10 slaktelam etter hver vær.

  3. I tillegg reknes det ut en egen BLUP-indeks for egenskapene kjøttfylde og fett for værer som har minst 30 slakteavkom. Den utstrakte bruken av semin sørger for at det er nok slektskapsbånd mellom buskapene.

  4. Dessuten skjer det en egen avkomsgransking for kjøttfylde ved forsøksgården Hestur.  

De beste værene fra Hestur, lokal avkomsgransking og fra BLUP-sammenlikning blir i neste omgang brukt som seminværer.  

Ullkvalitet har betydd lite i avlen, da den bare står for 10% av inntektene i saueholdet. 

 
Glær - en gild embryofar

Sauetype  

Den islandske sauen er en slektning av spælsauen. Voksenvekt på søyene var ca. 65 kg når de kom fra fjellet. Ullkvaliteten er variabel. Den har ikke flokkinstinkt, og flertallet av værene har horn.  

Sauen er svært godt kjøttsatt. Den er breibygd, med kort kropp og kort hals. Et viktig utvalgskriterium i avlen har vært kortere bein. Sauen er derfor lågstilt. Beinkvaliteten er variabel, med en del lange koder. Ullkvaliteten er dårlig etter norsk standard. Ulla er grov, med mye dyrehår og til dels mye brune hår på bein, hode og i ullfell.  

Mordyrene som vi skulle se på var samlet i Strandasyssla, på Nordvestlandet. På veien opp kjørte vi naturlig nok langs Hrutafjordur, Værefjorden. I dette området var det hovedsakelig kollete dyr, og  området hadde få sykdomsproblemer. På gården Småhamrar hadde de samlet søyer fra 6 forskjellige buskaper. Søyene som de forskjellige eierene skulle ta med skulle være kjøttfulle, kollete og hvite uten brune hår. I tillegg gjorde vi et utvalg for bein- og ullkvalitet.  

Værene som var aktuelle for embryoproduksjonen, sto på to forskjellige seminstasjoner. Vi plukket ut til sammen 5 værer. Gjennomsnittlig krysshøyde for de værene vi undersøkte var 67 cm. Til sammenlikning  er gjennomsnittlig krysshøyde for spælverene i årets seminkatalog på 77 cm. Alle værene hadde relativt grov ull med mye  dauhår. I tabell 1 viser BLUP-indeksene for kjøttfylde og fettmengde.  

Tabell 1. Relativ verdi på kjøtt og fett for aktuelle kollete værer
Vær Kjøttfylde Fett Snitt  
Eir 96-840 112 113 113  
Dalur 97-838  105 128 117    
Hørvi 99-856 114 100 107    
Glær Ikke gransket      
Sonar Ikke gransket      
Beste værer i landet 
97-133 139  118 129 Best i snitt
Sjodur 97-846 105 141 123 Magreste lam
Kubbur 94-550 147  77 112 Beste kjøttfylde
 

Slaktestatistikk  
2001 var klassifisering av lammekjøtt i Island og Norge som følger:

Klasse % Andel Island %-andel Norge*
E  0,3
U 5,9  1,0
R 43,5 24,4
O 46,9 61,4
P  3,4 13,2
* Klasseford.  pr. uke 43 i 2001


En fin bukett  med islandske lammeslakt - bare E-og U- lam i forgrunnen

 

Embryoopplegg i Norge  

10. november ble det foretatt skylling av embryo i Island. Skyllingen var vellykket, og over 100 embryo ligger nå trygt nedfrosset i påvente av tur til Norge. 20. desember skal så disse embryoene legges inn på sau i Kvinesdal. Og så blir det tid for å sjekke omløp……

Vi har tidligere også importert dyr og sæd fra Island til Norge. I 1928 ble det importert 3 islandsværer. Om dette skriver Jon Sæland: ”Men so fekk me inn ein spælsauver (Snorre) som vog 96 kg og attåt vanlige små søyor på kring 40 kg, gav tvillinglamb på 35-40 kg. Men då vart det helst frisk avsetnad på livdyr….”.

Videre ble det importert sæd fra Island i 1971. Værlamma etter denne importert gjorde det godt i avkomsgransking, og innslaget av islandsblod ble etter hvert stort i den norske spælsauen.

Neste høst har vi forhåpentligvis en del islandske værlam til bruk i avlen. Hvordan disse skal brukes best mulig, er fremdeles under diskusjon. Utfordringen er å få mest mulig framgang i kjøttfylden, uten å få store problem med ullkvaliteten.

Opprinnelig tenkte vi at de beste værlammene skulle brukes i semin, og granskes på denne måten. Konsekvensen av dette vil imidlertid bli at vil spre mye dårlig ullkvalitet.

           En annen mulighet er derfor at vi tar et første utvalg i Kvinesdal, slik at det blir ½-kryssinger, selektert for ull, som kommer til gransking.   


Leiv Sigbjørn og Kjell Horten studerer ullfellen på en av de aktuelle embryofedrene på seminstasjonen ved Selfoss. I bakgrunnen veterinær Sigurdur Sigurdson som er en av de samarbeidspartnerne når det gjelder flyttninga av gener fra Island til Norge.

Lærdom for oss  

For 30 år siden importerte vi sæd fra Island, og hadde på det tidspunkt noenlunde samme utgangspunkt som dem. Siden den tid har Island utviklet sin sau til en kompakt og godt kjøttsatt sauetype, mens vi har et avlssystem som ved siste evaluering av spælsauavlen viste betydelig framgang i høstvekt, liten framgang i slaktevekt, og ingen framgang i slakteklasse. Det er derfor nå viktig å undersøke hva vi kan lære av saueavlen i Island, og om element av deres avlssystem kan tilpasses vårt system.

En stor fordel vi har nå i forhold til tidligere, er systemet med delindekser. Det vil derfor nå være mye lettere å følge med på egenskapen  kjøttfylde. Kanskje kan vi bruke systemet for kjøttkåring også for spælsauen, eller kanskje må vi satse på ultralyd som de har gjort på Island.

Uansett, det blir en spennende vinter og vår ……..

Retur