Flokkatferd hos sau
av forsker Inger Hansen
Planteforsk. Tjøtta fagsenter

1 Tamsauens opphav

Sauen som art er over 2,5 millioner år gammel. Fossile funn tyder på at sauen spredte seg til Europa og Asia fra land sør for Himalaya (Geist, 1971). Kromosomanalyser viser at det er den asiatiske villsauen (Ovis orientalis) som er stamfaren til alle raser av vår tamsau (Ovis aries) (Hatting, 1993). Gravfunn fra Irak tyder på at domestiseringsprosessen startet for mer enn 11000 år tilbake (Jensen, 1993). Det finnes i dag mer enn 2000 saueraser i verden (Lynch et al., 1992), hvorav over 1000 raser er domestiserte og rundt 40 typer av villsau er beskrevet. Ovis-slekten har arter som varierer mye i størrelse og utseende, og inndelingen i arter, underarter og raser er uklar. Arter av villsauer som er studert nøye, og som vi kan lære mye om den opprinnelige atferden fra, er den sibirske Argalisauen (Ovis ammon), den kypriotiske Urialværen (Ovois vignei), den europeiske og den asiatiske Muflonsauen (Ovis musimon), den nord-amerikanske Bighorn sauen (Ovis canadensis) og den britiske Soaysauen, som er forvillet (feralisert) i senere tid.

 

2 Variasjoner i atferd mellom raser

Sauen var av de første dyrene som ble domestisert av mennesket. Til tross for seleksjon for produksjonsegenskaper og store endringer i miljøet, har vår tamsau beholdt forbløffende mange av de opprinnelige atferdsegenskapene, kanskje fordi atferdsegenskapene vanligvis er kontrollert av flere gener, mens seleksjon for produksjonsegenskaper (kvantitative egenskaper) oftest er på enkelt-gen nivå (Goddard, 1980). Det finnes likevel variasjoner i atferdsmønstre mellom raser og mellom individer innen rase. Særlig gjelder dette flokkatferd, morsatferd, og til dels beiteatferd. For eksempel har Merinosauen et meget sterkt flokkinstinkt, mens Scottish Blackface er mer individualistisk. Romneysauen ligger midt mellom mht. flokkingsegenskapen (Lynch et al., 1992).

Arter som blir utsatt for predasjon over tid utvikler strategier, slik at sannsynligheten for å bli tatt av en predator reduseres (Krebs and Davies, 1987). De nålevende villsauer viser sterk antipredatoratferd: de er utpregete flokkdyr, de er skye, oppmerksomme og raske i flukt, men kan også forsvare sitt avkom om de må (Berge, 1942). Det er bl.a. vist at bighorn-søyer (Ovis canadensis) med lam velger dårlig beite til fordel for et bedre predatorvern (Festa-Bianchet, 1988), de kan med stor suksess jage unna små predatorer (Shank, 1977; Berger, 1978; Hass, 1989; Bleich, 1996) og det hender hannene danner "moskusring" for å verne flokken fra rovdyr (Shank, 1977). Norske forsøk har vist store forskjeller i antipredatoratferd mellom raser, hvorav Gammel norsk sau var suverent best mht. årvåkenhet, flukt og flokking, mens de tyngste og mest foredlede rasene viste svakest antipredatoratferd (Hansen et al., 1998). Generelt viser også de eldste og minst selekterte rasene best morsatferd (Walser et al., 1983; Alexander et al. 1990; Pedersen, 1993).

 

Gammelnorsk sau på Frøya

Foto Trygve Fjærli

3 Flokkatferd

Sauen er et utpreget flokkdyr. En flokk er gjerne delt opp i familiegrupper bestående av nært beslektede søyer med lam. Værene går ikke i lag med søyeflokken, utenom i brunstperioden. Eldre værer lever solitært, mens de yngre værene kan danne egne hanndyrflokker. Værlammene forlater fødselsflokken innen 2-3 års alder gjennom en gradvis prosess. Også søyelam kan forlate flokken, men disse drar sjeldent langt. Hjemområdet deres overlapper dermed hjemområdet til moren og dette medfører at flokker som har tilhørighet i samme område ofte er i slekt.

I ville og ferale populasjoner består hanndyrgruppene av 1-20 værer. Separasjon av hannene fra søye- og ungdyrflokken store deler av året bidrar muligens til å redusere konkurransen om fôrressursen under drektighet og laktasjon (Lynch et al., 1992). Den sosiale organiseringen til en flokk må være så fleksibel at den kan fange opp og tilpasse seg endringer i tilgang på ressurser (eks. tilgang på beite eller tilgang på brunstige søyer), dersom populasjonen av dyr skal overleve.

Flokkstrukturen varierer mellom raser. Arnold og Dudzinsky (1978) deler flokkstrukturen i tre kategorier: tett flokk (eks. Merino); spredt flokk med individene jamt fordelt i området (eks. Border Leicester); og flokk splittet i sub-grupper (eks. Dorset Horn). Variasjonene skyldes at rasene har tilpasset seg det miljøet de har utviklet seg i (Arnold, 1985). Her spiller bla.a. beitekvaliteten en viktig rolle.

Flokking som antipredatorstrategi er beskrevet på en facinerende måte av Ola Jørn Tilrem (pers. medd.): Ved lyden av et hagleskudd begynte alle Tilrem sine 300 dyr av rasen Gammel norsk sau å løpe i sirkel inn til et tenkt sentrum. Flokken sirklet tettere og tettere, inntil ei søye brøt ut og ledet hele flokken i en bestemt fluktretning. Dette er identisk med hva som skjer i en reinflokk ved potensiell fare.

Det antas at det er en mekanisme for gruppegjenkjenning innen en saueflokk (Lynch et al., 1992). Individene benytter seg av syn, hørsel, lukt og berøring for å gjenkjenne hverandre.

 

4 Fordeler og ulemper ved flokking som strategi

Det er flere fordeler ved å satse på et liv i flokk. Antipredator-beredskapen totalt sett vil være større i flokk enn som enslig fordi det er flere til å speide, samtidig som det blir redusert speidetid for enkeltindividet. Videre representerer flokken et sterkere forsvar og minsker sannsynligheten for at enkeltindividet skal bli tatt (Pulliam, 1973; Altmann 1974; Powell, 1974; Caraco, 1979; Bertram, 1980; Endler, 1991). Minimums gruppestørrelse hos Bighorn-sau for å oppnå fordelene ved flokkdannelse, synes å gå ved seks søyer (Berger, 1978). I mindre grupper blir beiteeffektiviteten dårligere pga. hyppig speiding.

Men det er også ulemper ved å være i en flokk. Rett før lamming ønsker søya å trekke seg unna resten av flokken. Isolasjonen er viktig for at mor-lam-bindingen skal kunne etableres så raskt som mulig etter fødsel. En sterk sosial binding mellom søye og lam er av avgjørende betydning for overlevelsen til lammet. Mor-lam-bindingen bidrar til at søya kan utøve et effektivt predatorvern og til at lammet hele tiden har mat og varme tilgjengelig (Alexander, 1988; Alexander et al., 1990).

De fleste søyer føyer seg til flokken igjen fra 12 timer til 3 dager etter fødsel. Den sterke tiltrekningen til flokken og opprettholdelse av flokkstrukturen gjennom generasjoner viser at fordelene ved å være del av flokken er større enn ulempene.

Gammelnorsk sau på Frøya

Foto Trygve Fjærli

 

6 LITTERATURLISTE

Alexander, G.D., 1988. What makes a good mother? Components and comparative aspects of maternal behaviour in ungulates. Proc. Aust. Soc. Anim. Prod., 17: 25-41.

Alexander, G.D., Stevens, L.R. and Barwick, S.A., 1990. Maternal behaviour in Border Leichester, Glen Vale (Border Leichester derived) and Merino sheep. Aust. J. Exp. Agric., 30: 27-38.

Arnold, G.W., 1985. Nursing and maternal care. I: A.F. Fraser (Ed). Ethology of farm animals, World Animal Science A5, Elsevier Scientific Publisher B.V., Amsterdam, Oxford, p. 349-360.

Berge, S., 1942. Avl av sau og geit. Grøndahls & Søns forlag, Oslo, s. 136-165.

Berger, J., 1978. Group size, foraging, and antipredator ploys: An analysis of bighorn sheep decision. Behav. Ecol. Sociobiol., 4: 91-99.

Bertram, B.C.R., 1980. Vigilance and group size in ostriches. Anim. Behav., 28: 278-286.

Bjøru, R., 1976. Ørneskader på sau og rein i Nord-Trøndelag og Nordland. Hovedoppgave ved Norges landbrukshøgskole, linje for naturforvaltning.

Bleich, V.C., 1996. Interactions between coyotes (Canis latrans) and mountain sheep (Ovis canadensis). The Southwestern Naturalist, 41 (1): 81-82.

Carago, T., 1979. Time budgeting and group size: A test of theory. Ecology, 60: 618-627.

Eggen, T., 1995. Tamsau i relasjon til ville dyr - en studie av mortalitet med vekt på predasjon (foreløpig publikasjon). Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Endler, J.A., 1991. Interactions between predators and prey. In: J.R. Krebs and N.B. Davies (eds), Behavioural ecology. An evolutionary approach, 3rd ed. Blackwell Scientific Publications, Oxford, pp.169-196.

Engen, G., 1997. For vill for gaupa. Helgeland Arbeiderblad, 24.03.97, s. 2-3.

Festa-Bianchet, M., 1988. Seasonal range selection in bighorn sheep: Conflicts between forage quality and predator avoidance. Oecologia, 75: 580-586.

Fjærli, T., 1997. Villsauen. Publikasjon i tilknytning til villsauseminaret på Frøya 14-16 mars 1997.

Frid, A., 1997. Vigilance by female Dall’s sheep: interactions between predation risk factors. Anim. Behav., 53: 799-808.

Gadgil, M. and Bossert, H., 1970. Life historical consequences of natural selection. Amer. Nat., 104: 1-24.

Geist, V., 1971. Mountain sheep. A study in behaviour and evolution. The University of Chicago Press, Chicago, London.

Goldman, P., 1980. Flocking as a possible predator defence in dark-eyed juncos. Wilson. Bull., 92: 88-95.

Gudvangen, K., 1995. jerv (Gulo gulo) og tap av sau (Ovis aries) i Snøhettaområdet. Hovedfagoppg. i adferdsøkologi, Zool. inst., Universitetet i Trondheim.

Hewson, R. and Verkaik, A.J., 1981. Body condition and ranging behaviour of Blackface hill sheep in relation to lamb survival. J. Appl. Ethol., 18: 401-415.

Kohlmann, S.G., Müller, D.M. and Philip, U.A., 1996. Antipredator constraints on lactating Nubian Ibexes. J. Mammal., 77: 1122-1131.

Krebs, J.R. and Davies, N.B., 1987. An Introduction to behavioural ecology, 2nd ed. Blackwell Scientific Publications, Oxford, London.

Krebs, J.R. and Kacelnik, A., 1991. Decision-making. In: J.R. Krebs and N.B. Davies (eds), Behavioural ecology. An evolutionary approach, 3rd ed. Blackwell Scientific Publications, Oxford, pp.105-136.

Mason, I.L., 1951. A world dictionary of breeds, types and varieties of sheep. Commonwealth Agricultural Bureau: Farnham Royal.

Mortensen A.J., 1990. Antipredatoratferd hos sau på innmark. Hovedfagsoppgave i etologi, Zool. inst., Universitetet i Trondheim.

Pedersen, S.M., 1993. Betydning av morsatferd for lammenes utvikling hos sauerasene dala og spæl. Hovedfagsoppgave i etologi. Zool. inst., Universitetet i Trondheim.

Powell, G.V.N., 1974. Experimental analysis of the social value of flocking by starlings (Sturnus vulgaris) in relation to predation and foraging. Anim. Behav., 22: 501-505.

Pulliam, H.R., 1973. On the advantage of flocking. J. Theor. Biol., 38: 419-422.

Shank, C.C., 1977. Cooperative defence by bighorn sheep. J. Mammal., 58 (2): 243-244.

Shillito Walser, E.E., Hague, P. and Yeomans, M., 1983. Variations in the strength of maternal behaviour and its conflict with flocking behaviour in Dalesbred, Jacob and Soay ewes. Appl. Anim. Ethol., 10: 245-250.

Skappel, S., 1909. Træk av det norske husdyrbruks historie i tidsrummet 1660-1814.

Grøndahl & Søns boktrykkeri, Christiania.

Statistical Analysis Systems Institute Inc., 1987. SAS/STAT Guide for personal computers, Version 6 Edition, Cary, N.C.

Stevens, D., Alexander, G. and Lynch, J.J., 1981. Do Merino ewe seek isolation or shelter at lambing? Appl. Anim. Ethol., 7: 149-155.

Trivers, R.L., 1972. Parental investment and sexual selection. In: Clutton-Brock, T.H. and Harvey, P.H. 1978. Readings in sociobiology. W.H. Freeman & Company, San Fransisco.

Tømmerberg, W.O., 1985. Adferd hos frittlevende domestiserte sauer på fjellbeite. Hovedfagsoppgave i etologi, Zool. inst., Universitetet i Trondheim.

Vangen, O., Steine, T., Olesen, I. og Hårdnes, T., 1994. Avlslære. Landbruksforlaget, Oslo, s. 164-201.

Walser, S., Hague, E.E. and Yeomans, M., 1983. Variations in the strength of maternal behaviour and its conflict with flocking behaviour in Dalesbred, Jacob and Soay ewes. Appl. Anim. Ethol., 10: 245-250.

Williams, G.C., 1966. Adaptations and natural selection. Princeton University Press, Princeton.

Ådnøy, T., 1991. Saueavl. Notat til kurset HFA32. Kompendium på grunnlag av E.D. Eikje, 1976. Sauerasar. Inst. for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole.

Retur