Sykdom hos sau på flåttinfiserte beiter

av

Snorre Stuen

Institutt for småfeforskning Norges veterinærhøgskole

I Norge finnes skogflåtten, Ixodes ricinus, langs kysten fra Halden i sør til midtre deler av Helgeland. Imidlertid er den i den senere tid observert flere steder i innlandet og i Nord-Norge utenfor sitt normalområde. Skogflåtten kan bli fraktet til mange ”nye” steder med fugl og dyr, men om de overlever i flere år i de nye områdene gjenstår å se.

Skogflåtten har for øvrig mange lokale navn som flått, hantikk, påte, skaumann, skaubjønn, sugar, einerlus og lyng-bobb.

Flåtten suger blod av vertsdyr, men den direkte skaden av blodsugingen er relativt liten her i landet, selv om enkelte lam kan tape en del blod og bli blodfattige (anemisk) dersom de blir utsatt for sterk flåttsmitte.  

Imidlertid overfører skogflåtten flere mikroorganismer som kan forårsake sykdom på småfe på flåttbeite, slik som borreliose, louping-ill, pyemi, pasturellose og sjodogg (tabell 1). Den mest vanlige sykdommen er sjodogg, og jeg vil derfor i denne artikkelen konsentrere meg om denne sykdommen.

Tabell 1. Mikroorganismer som kan overføres med skogflåtten, Ixodes ricinus, i Norge   

Mikroorganismer Sykdom Arter Forekomst
Babesia divergens Babesiose (blodpiss)

Storfe Menneske

Spredt utbredelse langs kysten

Borrelia burgdorferi s.l. Borreliose  (Lyme disease) Menneske, hund, hest, sau, storfe  Ikke uvanlig på menneske i flåttområder
Ehrlichia phagocytophila

Granulocyttær ehrlichiose, tick-borne fever (sjodogg)

Småfe, storfe, hund, katt, menneske, hjortedyr, smågnagere

Svært vanlig hos småfe 
Francisella tularensis Tularemi (harepest) Hare, sau, menneske Ikke påvist på sau i Norge

Lo uping-ill virus (TBE-virus)

Louping-ill (TBE)

Småfe, storfe, hest, hund, hare, rype, menneske

Påvist i Vest-Agder og Sunnhordland (sjelden)

Staphylococcus aureus Pyemi Lam (kalv) Vanlig hos lam om våren

Sjodogg

Sjodogg (tick-borne fever - granulocyttær ehrlichiose) er ingen ny sykdom på sau her i landet, den ble omtalt allerede på 1700-tallet i Hardanger. Sykdommen ble stadfestet på sau her i landet i 1940, på storfe i 1962 og på geit i 1979. Sjodogg forårsakes av en bakterie (rickettsie) som går under navnet Ehrlichia phagocytophila. Smittede dyr får høy feber (kan være > 42°C) som varer fra noen få dager og opptil 10-12. Inkubasjonstiden er som regel fra 5 til 13 dager. Unge lam (< 2 uker gamle) har et lettere sykdomsforløp (mindre feber, kortere varighet). I den akutte fasen vil det sees organismer i de hvite blodcellene. Dette er enkelt å undersøke ved å lage et blodutstryk, da opptil 90% av de nøytrofile blodcellene kan være smittet. Et annen karakteristisk trekk i blodbildet er den markerte nedgangen i antall nøytrofile celler som begynner i slutten av feberperioden og kan vare i 1-2 uker. De nøytrofile cellene er kroppens ”førstelinje”-forsvar mot infeksjoner, og sjodogg-infiserte lam vil blant annet derfor ha en svekket motstandsevne mot andre infeksjoner. Drektige søyer kan abortere, og værer innkjøpt fra flåttfrie områder og satt på flåttbeite kan bli forbigående sterile og dermed ubrukelige i den paringssesongen de er kjøpt inn til. I feberperioden har lammene nedsatt tilvekst, og undersøkelser tyder på at de senere ikke helt tar igjen denne vektreduksjonen.

Fra å være en sykdom på drøvtyggere, er sjodogg-organismen nå påvist ved sykdom hos en rekke arter inklusive menneske (tabell 2). Undersøkelse utført her i landet tyder på  at denne bakterien er utbredt hos hjort, elg og rådyr i flåttområder, og at disse artene kan fungere som et reservoar for bakterien. 

Hos mennesker er infeksjonen foreløpig påvist i to tilfeller i Norge, men det er grunn til å tro at infeksjonen på mennesker er betydelig underrapportert her i landet. Når det gjelder infeksjonen på menneske tyder de foreløpige rapporter på at den i hovedsak er av mild karakter. Men dersom infeksjonen medfører en svekket immunitet som observert hos sau, kan sykdommen ”åpne opp” for alvorlige sekundærinfeksjoner. Er man i områder med flått og får feber, influensa-symptomer og blodbildet viser nedsatt antall hvite blodceller og blodplater bør en tenke alvorlig på en Ehrlichia-infeksjon.

Tabell 2. Forekomst av kliniske tilfeller av sjodogg (granulocyttær ehrlichiose) i Norden

 

Storfe

Småfe

Hest

Hund

Katt

Vilt

Menneske

Danmark

+

+

+

+*

+*

 

+*

Finland

+

+

 

 

 

 

+*

Norge

+

+

+

+*

 

+**

+

Sverige

+

+

+

+

+

 

+

+ påvist

* kun serologisk undersøkelse     ** elg (fra Telemark) og rådyr (fra Rogaland)

Utbredelse

Sjodogg forekommer langs kysten fra Vestfold til Sør-Trøndelag opp til Trondheimsfjorden. De fleste tilfeller er påvist i Rogaland og Hordaland (figur 1). Sykdommen opptrer normalt vår, sommer og høst, men kan også i enkelte tilfeller forekomme om vinteren. I en undersøkelse som omfattet 506 tilfeller av sjodogg på sau ble de fleste tilfeller diagnostisert fra midten av mai til midten av juni (49 %) og fra september til oktober (23 %). Diagnostisering skjer ved hjelp av påvisning av organismen i fargede blodutstryk eller ved påvisning av bakteriens DNA (PCR metodikk). Ved obduksjon vil en svært forstørret milt (opptil 2-4 ganger normal størrelse) være typisk for et dyr som er smittet med sjodogg (bilde 1).

Bilde 1. Milten fra to 4 ukers gamle lam. Milten til venstre er fra et sjodogg-infisert lam (kan bli 2-4 ganger større enn normalt), mens den til høyre har normal størrelse

Tap på flåttbeite

Sjodogg kan i enkelte områder medføre store tap på beite både vår og høst. Undersøkelser har vist at tap av lam på flåttbeite er klart større enn på beite uten flått. Det er flåttbeiter hvor det har vært uråd å holde sau på grunn av stort tap. Tapene er størst på lam eller dyr som beiter på flåttbeite for første gang. I enkelte områder som er blitt undersøkt, har 1/3 av lammene som ble sluppet på flåttbeite gått tapt, og dette tapet skyldtes i hovedsak sjodogg og komplikasjoner knyttet til denne sykdommen. Hovedproblemet ved sykdommen, som nevnt tidligere, er at den medfører svekket immunforsvar og dermed fare for sekundærinfeksjoner, slik som blodforgiftninger (septikemier, pyemier) og leddbetennelser (fotasjuke). De viktigste bakteriene i den sammenheng er Pasteurella- og Stafylokokk-bakteriene. I tillegg til direkte tap, har en også et betydelig indirekte tap på grunn av nedsatt produksjon, dvs. små lam om høsten.

Figur 1. Kart over steder der sjodogg er diagnostisert på henholdsvis storfe, sau og geit i perioden 1948-1994

Arbeid har vist at sjodogg er svært utbredt på flåttbeite i Sør-Norge og at sykdommen er underdiagnostisert i saueflokker her i landet. Undersøkelser tyder på at det er flere stammer av sjodogg-bakterien i våre sauebesetninger, også innen samme flokk. Det kan til og med opptre flere typer samtidig hos enkelte dyr. Vi har vist at enkelte stammer av bakterien ikke gir feber hos lam, men det er ikke klarlagt hvor vanlige disse stammene er. Det er heller ikke klarlagt om de ulike stammene kan gi opphav til ulike kliniske symptomer og dermed forklare forskjellen i sykdomsproblemer som synes å forekomme mellom ulike sjodogg-beiter. Forskning ved vårt institutt vedrørende dette pågår.

Svært lite smittestoff skal til for å utvikle sykdom. Det ser ut til at en enkelt smittet nøytrofil blodcelle er nok til å overføre sjodogg, og at både feberen og immunsvekkelsen ikke er doseavhengig. Siden infeksjonen vedvarer i flere måneder hos smittede dyr, kan bruk av samme kanyle for eksempel i forbindelse med vaksinering, overføre Ehrlichia fra et dyr til et annet. Infeksjonen kan vedvare i en saueflokk gjennom vinteren fra en beitesesong til neste. Dette tyder på at dersom en flytter / kjøper dyr som har gått på flått-beite, kan en få med seg sjodogg-smitten i tillegg. Vi har også vist at selv svært unge lam blir langvarig infisert med sjodogg-bakterien, og kan for eksempel bære smitten i seg fra vår til høstbeite. Undersøkelser tyder også på at infeksjonen vedvarer hos hund og hjort, mens den ikke synes å vedvare hos menneske og hest.

Fortiden er det ingen vaksine tilgjengelig mot denne sykdommen. Bekjempelse av sjodogg og skadevirkninger av den må derfor skje på det forebyggende området (tabell 3).    

Tabell 3. Tiltak for å redusere lammetapene som følge av sjodogg

* Smitte lammene så tidlig som mulig
* Undersøke lammene daglig den første måneden på flått-beite
* Behandle syke lam og holde dem under oppsikt i noen uker
* Bruke flåttmiddel regelmessig, hver 3.-4. uke når lammene går på flåttbeite
* Rydding av beite, drenere, beiteskifte der det er mulig

This Article is issued in co-operation with “Norsk Sau & Geit