Den opprinnelige sauen på North Ronaldsay

En Historisk introduksjon

 

For å kunne forstå liv og samfunn på Orknøyene bør en ha i tankene at i over halvparten av den nedskrevne historien var øyene under norrøn suverenitet, ca. fra  750 – 1486.

Det norrøne språket ble brukt på North Ronaldsay så langt fram som til begynnelsen av det 18. århundre. Den største skotske prosaforfatteren -  Sir Walter Scott, forteller følgende historie: 

”En nylig avdød prest hadde fortalt at han godt kunne huske at mye av det norrøne språket fremdeles ble brukt på øya North Ronaldsay. Da Gray’s ode, ”The fatal Sisters”, første gang ble oppført, eller nådde den avsidesliggende øya, leste den ærverdige presten deler av dette som en kuriositet for de gamle på øya. Han leste det som en dikt som handlet om deres eget lands historie. De lyttet med stor oppmerksomhet til det innledende verset: 

Dur av storm som nærmer sig
Vær snare, vær forberedt på undergang

Jernsludd, pilregn

Drønner over en mørknende himmel.

Men da de hadde hørt et par vers til, avbrøt de oppleseren og fortalte at de kjente sangen godt på det gamle norrøne språket. De hadde ofte sunget den for ham når han ba om å få høre en gammel sang. De kalte den ”The Magicians” (Trollmennene), eller ”The Enchantresses” (Heksene)." 

North Ronaldsays historie starter lenge før det norrøne folket kom til øya. Det har sikkert vært sauer på øya lenge før vikingene inntok strendene. Imidlertid, den sauen vi ser i dag, er sannsynligvis en ufordervet versjon av den lille kortrumpete hardføre sauen med myk bottenull og strid dekkull som de første bosetterne  hadde med seg. Slik ser det også ut å være på de andre nord-atlantiske øyene.Denne teori støttes generelt av forskene (Stefan Adalsteinsson).

 

Årene fra 1830 – 39 var et viktig tiår for North Ronaldsay, delvis fordi sauediket ble bygd, og delvis fordi nye regler mellom godseieren (the laird) og husmennene, den såkalte ”land-squaring” ble gjennomført. Senere har mange reguleringer sett dagens lys, senest i 60-årene da husmennene fikk muligheter til å kjøpe den jorda de til da hadde leid av godseieren. I alle fall,- de første reguleringene åpnet for mer verdifulle saueraser. De opprinnelige sauene ble satt utenfor diket. De har siden levd av tang og tare på de ytterste strendene unntatt en kort lammingsperiode sent om våren.   

 

Paradoksalt nok, diket reddet den opprinnelige sauen fra utryddelse . Når den er forsvunnet fra andre deler av Orknøyene, skyldes det at den ble krysset med større raser som merino og cheviot for å gi bedre kjøtt og ullproduksjon. Dette er presis den samme historie som fra de Skandinaviske lande hvor den nordiske korthalesauen fra omkring 100-150 år siden var nær utryddelse. I Danmark ble den utryddet! Men utenfor det nesten 18 km. lange og 1½ m høie steindike  var det bare den opprinnelige sauen som var hardfør nok til å greie seg.

 

Dagens bekymring for framtida til den opprinnelig sauen fra North Ronaldsay handler ikke om hvorvidt den kan overleve på tang og tare eller ei – det har den for lengst bevist at den kan – bekymringen handler heller om den kaotiske situasjonen i Storbritannia og ellers i EU på grunn av BSE, skrapesyke osv.  Meget tyder på at sauen på North Ronaldsay har en atypisk genotype i likhet med andre primitive populasjoner. Dette kan gi problemer for den opprinnelige sauen i den britiske skrapesykeplan som er på trappene.

Sauediket på North Ronaldsay er for lengst klassifisert som bevaringsverdig for ettertiden. Årsaken til diket, den opprinnelige sauen, burde snarest få samme omtanke.