Hellelandsmuflonen - 
en variant av gammeltypisk spælsau?

Av Ottar Endresen

Innledning

Hellelandsmuflon er en spesiell variant av gammel-typisk spælsau som jeg har avlet fram på gården Birkenes på Helleland i Rogaland fylke.

De første dyrene ble kjøpt inn i 1987, og følgende mål er satt for utviklingen av Hellelandsmuflon:

Status

Besetningen teller nå (år 2000) 40 vinterfora dyr. 27 voksne søyer og 9 gimrer fikk til sammen 87 lam, hvorav 82 var levendefødte. 4 værlam, hvorav 2 kåra fra egen besetning, er fedre til lammene.

Gjennomsnittlig lammedato var 6. april. Ved vårveiing 26. mai var gjennomsnittsvekta 19,4 kg, inklusive 5 kopplam. Gjennomsnittlig daglig tilvekst fra fødsel til vårveiing var 325 gram.

Årsutskrift fra Sauekontrollen viser følgende avdrått ved 145 dagers alder, i hele kg:
Årsutskrift fra Sauekontrollen viser følgende lammetall:

Fordeling av lam i ulike klasser i EUROP-systemet, i %: 

  O+ O O-  P+  P
1997 0 8 44  32  16
1998 0 10  56 26 8
1999 0 30 46 22 2



Driftsform

Gården Birkenes ligger i bygda Helleland i Eigersund kommune, ca. 12 km inn i landet fra havnebyen Egersund. Høyde over havet er ca. 60 meter. Den er et småbruk på til sammen 65 dekar, hvorav 11 dekar er dyrka og resten er kulturbeite. Det dyrka arealet blir vårbeitet de første 2 - 3 ukene etter lamming. Graset høstes to ganger (grasballer), hvoretter lammene beiter håa etter at de kommer hjem fra fjellbeitet. De voksne sauene sendes til høstbeite på et 19 dekar stort areal som jeg leier. Leiejorda blir slått en gang i tillegg til at det blir brukt som vårbeite og høstbeite.

Hellelandsmuflonen går på sommerbeite i Suleskarheia i Sirdal. Drifta skilles på Kvævemoen kl. 06.00 første lørdag i september.


Hellelandsmuflonen (ca. 100 sauer og lam) er et særsyn blant de øvrige ca. 4500 dyr i Suleskardrifta. Fig. 1.

Om vinteren står sauene inne om natta. De fores med surfor fra egen produksjon, og får i tillegg litt valsa havre og mineralblanding. Et par uker før lemming gis proteinrikt kraftfor. Om dagen slipper de ut nesten uansett vær. De har godt av mosjon, blant annet for å styrke bukmuskulaturen. Dessuten holdes flokkinstinktet ved like.

 

Muflonfargen

Muflonfargen er en dominant fargetegning som forekommer hos enkelte dyr av gammelnorsk rase. Den har også vært vanlig på individer av Islandsk spælsau. Den samme fargetegning finnes på Europas siste gjenlevende villsau: Korsikamuflonen.

Hellelandsmuflonen har, i likhet med korsikamuflonen, kvit (av og til tanfarget) buk, speil, hakeflekk, underkjeve, innsiden av ørene og strek under øyet, uansett grunnfarge (med unntak av hvit, som dominerer over muflonfargen). Føttene har særegne fargetegninger i lyst og mørkt brunt, uansett grunnfarge. Fig. 2.

Genene for muflonfargen har antakelig fra gammelt av funnest både i gammelnorsk sau (uteganger) og i den eldre norske spælsauen. Dessuten har den vært utbredt også i islandsk spæl. Muflonfargen har neppe kommet til landet i forbindelse med kontrollert islandsimport. Men etter alt å dømme har det uoffisielt vært innført muflonfarga islandsspæl, jfr. bilder s. 45 i "Sau og sauestell" av Jon Sæland (1944). Slik uregistrert import, som også har funnet veien til Østlandsbygdene, kan godt være grunnen til at den antatt gammeltypiske spælsauen som Norsk Landbruksmuseum nå arbeider med å få registrert, er kort og kompakt og med god kjøttfylde ("Bjellekua" nr. 1 og 2 2000, s. 6), i motsetning til følgende beskrivelse av spælsauen: "- noko flatbygd kropp med heller skarp rygg og manke og noko tunne lår" ("Sau og sauestell" av Jon Sæland (1944), s. 18).

Genet for muflonfargen sitter antakelig i A-locus på kromosomet, og blir betegnet A+. Genet for full farge betegnes Aa, og genet for lys farge ("blå" og lys brun) betegnes Ag. Et individ med genparet A+Aa vil bli muflonfarget med mørk svart eller mørk brun grunnfarge, fig. 3. Genparet A+Ag vil gi muflonfarget dyr med blå (grå) eller lys brun grunnfarge, fig. 2.

Det finnes en stor variasjon av de forskjellige deltegningene i muflonfargen. For eksempel kan streken foran øynene nesten være helt borte, de kan være tydelige, eller de kan være vinkelformet som på fig. 2. Enkelte individer har i tillegg to lyse flekker framme på brystet. Spørsmålet er hva som betinger de ulike variasjonene i muflontegningene. Har det noe å si om genet arves fra faren eller fra moren? Eller har andre genkombinasjoner innvirkning?

Et annet interessant spørsmål er hvordan grunn-fargen vil bli på et individ som er homozygot A+. I slike tilfeller vil det verken være et Aa- eller et Ag-gen som styrer grunnfargen. Det er ikke helt enkelt å avsløre om et individ har muflonfarge i dobbel dose, fordi en må sjekke et betydelig antall avkom etter paringer med individer som ikke har A+ i sine gener. For tiden har jeg en voksen søye som muligens er homozygot A+. Grunnfargen er svart med en del kvite hår innimellom. Muflontegningene har ingen iøynefallende særtrekk i forhold til alle heterozygote.

Siden muflonfargen er dominant, vil kryssing av et muflonfarget individ med et ikke-muflonfarget alltid gi minst 50 % muflonfargede i 1. generasjon. Farga individer som ikke er muflonfarget kan ikke gi muflonfarget avkom ved innbyrdes kryssing, siden genet vanligvis ikke finnes skjult. Kvit farge dominerer imidlertid over muflonfarget, og jeg har en svart sau som har arvet muflonfargen fra sin kvite mor, som igjen hadde kvit mor og svart, muflonfarget far.

Dersom en vær som er homozygot for muflonfargen (A+A+) blir brukt til en besetning med fargede spælsauer, vil 100 % av avkommet bli heterozygot muflonfarget (A+Aa eller A+Ag). En måte å finne eventuelle homozygote værer av Hellelandsmuflonen på kan være å krysse antatt homozygote søyer med fullfargede værer. Dersom avkommet alltid blir muflonfarget i de tre-fire første år, vil det være nokså sikkert at søya er homozygot. Værer som antas å være homozygot muflonfarget kan krysses med et visst antall fullfarga søyer. Om bare ett av lamma blir fullfarga, er det sikkert at væren er heterozygot.

Horn

Som nevnt har Hellelandsmuflonen horn. Hvordan egenskapen for horn avles, er ikke lett å si. Er den bundet til kjønnskromosomene? Det er i hvert fall mulig å få fram populasjoner der alle dyr er kollete, værene har horn og søyene er kollete, søyene har horn og værene er kollete, eller begge kjønn har horn. Jeg har drevet selektiv avl på horn i så mange generasjoner at jeg regner med at alle sauene er homozygote for horn på begge kjønn. De siste 3 - 4 år har jeg kun hatt ett værlam som var kollet. Ellers har alle lam hatt horn.

Hornene har ulik størrelse og fasong. Væren som er avbildet på fig. 4 er ca. 5,5 år gammel. Hornene vokste så nær kjeven at det var vanskelig å komme mellom med fingrene. Andre dyr har horn som vokser mer utover.

Det som kjennetegner det meste av de hornete spælsauene, er at fargen på hornene blir lik fargen på pelsen der hornene er festet. Brun pelsfarge gir brune horn, og svart farge gir svarte. Kvite flekker gir horn som har kvite striper. Dette i motsetning til for eksempel Blackfacerasen, som har lyse horn på svart hode.

Hvorfor horn? For det første kan en ikke komme bort fra at hornete spælsauer er fine. Dernest tror jeg at det er lettere for hornete sauer å finne tydelige rangordninger i flokken. Det er heller ingen tvil om at de har lettere for å forsvare seg når de er utstyrt med horn. Det skal en sterk hund til for å mestre ei søye av Hellelandsmuflonen med nyfødte lam!

En kan heller ikke utelukke at andre positive egneskaper er knyttet til samme genene som gir horn.

I norsk saueavl har man sørget for å avle bort hornene. Det sies at de har lett for å sette seg fast i gjerdet, og at de hornete individene er så vonde med hverandre. Min erfaring er at dette ikke er noe problem av betydning.

Lynne

Spælsauen har i utgangspunktet et variert genmateriale, også når det gjelder kroppsform, ulltype, farge, behorning og lynne. Derfor er det forholdsvis enkelt å få festet ønskede egenskaper ved utvalg av avlsdyr. Hellelandsmuflonen er stort sett rolige og folkekjære når de er i vante omgivelser. Lamma blir kjælt med fra de er små, og blir de først vant med det, kommer de ofte til oss på beitet for å få litt kos. Særlig liker de å bli klødd under haka og mellom frambeina. Da rister de med halen, og starter gjerne med jorting.

Men straks de kommer i høgheia, blir de folkesky. Det er vanskelig selv for eieren å få lokket selv de tammeste individene til seg. Brød eller mjøl som lokkemat nytter heller ikke. Det merkelige er imidlertid at når flokken kommer inn i sin garde på skilledagen, så er de helt tamme igjen.

Det er også viktig å luke ut individer med uønsket atferd så raskt som mulig. Sauer som hopper eller kryper under gjerdet slaktes umiddelbart. Lam som har lært seg å smyge gjerdet blir ikke lagt på.

En annen sak er at det er viktig å ha solide gjerder som utgangspunkt.

Flokkadferd

Hellelandsmuflonen er, i likhet med all gammeltypisk spælsau, og i motsetning til islandsspælen, et utpreget flokkdyr. Får de ferten av en fiende, for eksempel en hund, flokker de seg straks sammen, etter at den som først oppdaget faren enten har trampet i jorda med framføttene, eller blåst i nesen. Blir hunden nærgående, gjør en av sauene et kvasst utfall, og hunden skal være dreven i gjeterfaget om den skal få satt seg i respekt for sauen, særlig mens lamma er små. Jeg har vært vitne til at en sau kom bort og stanget en to år gammel gutt som hun oppfattet som en fare for lamma sine fra 10 - 15 meters avstand!

Det skulle vært interessant å fått observere flokken eller enkeltindivider i møte med rev som sniker på en lammesteik!

Flokkinstinktet blir styrket og utviklet ved at både voksne og åringer får være sammen ute hver dag hele vinteren. Sauene får anledning til å praktisere rangordningen, og dette virker igjen positivt på samholdet. I 1999 hadde jeg delt sauene på vårbeite i 3 - 4 uker i to flokker. De gikk på hvert sitt beite helt fram til heiesending. Den siste flokken ble sluppet opp en uke senere enn den første. Jeg var litt spent på om de ville finne sammen etter så vidt lang atskillelse. Men en uke senere ble de observert i samlet flokk på heiebeitet, ikke langt fra der de ble sluppet.

I samlingen om høsten er det en stor fordel at de går i flokk. Finner vi en sau, finner vi som regel de fleste.

Værene

Værer som har stått for seg selv om vinteren, utkjemper durabelige kamper når de blir sluppet ut. Foruten den tradisjonelle panne mot pannestangingen, blir de innimellom stående og hogge inn i hverandres flanker med den utstikkende hornspissen. Men det virker som hornene har en symboleffekt som gjør at rangordningen avklares forholdsvis raskt.

Etter paringssesongen mister værene den store interessen for søyene. De blir mindre aggressive mot hverandre, og etter å ha kjempet om rangordningen, beiter de i full harmoni som en liten kameratflokk hele sommeren. De blander seg heller ikke med sauene.

Om høsten vil haremsinstinktet våkne. Vanligvis blir værene satt inn før kampene om søyenes gunst begynner. Men jeg har i ett tilfelle latt en vær få beholde to søyer ute nokså lenge. Væren ringet stadig søyene inn, og da den nærmet seg en annen vær som jeg slapp ut, var den så ivrig etter å få beholde sine søyer at den direkte angrep dem hvis de kom i nærheten av den fremmede væren. Han tvang søyene til trofasthet.

Som følge av den korte halen (spælen) er det vanligvis ingen problem for væren å bedekke søyene.

Lammene

Lammene har et forholdsvis smalt hode. Derfor er det ytterst sjelden det oppstår problem med å få lammene ut når de kommer den riktige veien. Lammene, særlig værlammene, er født med små horn, men det har aldri vært til hinder for lemmingen i min besetning.

Som regel er lammene på beina allerede 10 minutter etter fødselen. Det mest vanlige er at mora reiser seg og slikker og "småprater" med det første lammet helt til det etter bort imot 1/2 time får suge de første dråpene. Deretter legger søya seg ned og presser ut lam nr. 2. Ofte vil det første lammet stå rolig tett ved moras side mens hun er opptatt med det siste lammet.

Allerede første dagen kan en observere at lammene prøver ut sine klatrekunster ved å hoppe opp på moras rygg når hun ligger og tygger drøv. De tar seg lenger og lenger springmarsjer bort fra mora, slik at de vender seg til å finne henne igjen fra større og større avstand. Snart samler flere av lammene seg i flokker som tannspringer fram og tilbake mens mødrene er opptatt med beiting. Særlig værlammene tilbringer en del tid om kvelden til å småstange hverander og leke sammen.

Det er et syn å se en lammeflokk av Hellelandsmuflonen i full aktivitet over den grønne engen.

Retur