Flokkinstinkt hos sau

Av Ottar Endresen

Erfaring viser at flokkinstinktet er til stede i ulik grad hos de forskjellige saueraser. Er den denne egenskap medfødt, eller er den erhvervet (innlært)? Eller er det en kombinasjon av medfødte instinkt og miljøpåvirkning som gjør at noen sauebesetninger viser flokkadferd, mens andre er mer egoister på beitet?

At flokkinstinktet er medfødt, synes opplagt når en registrerer adferden hos for eksempel spælsauen, og da særlig den gamle typen. for den er et utpreget flokkdyr i de rette forhold. En merker det særlig under sanking i heiebeitene. Da flokker spælsauen seg sammen, i motsetning til for eksepel norsk pelssau, som generelt viser individualistisk adferd. I stedet for å følge flokken, benytter den enhver anledning til enkeltvis å stikke seg bort bak steiner eller i kratt.

Mitt anliggende i denne sammenheng er om jeg som saueeier kan legge til rette for at flokkinstinktet kan utvikles, og eventuelt om det kan utvikles i ønsket retning. Med ønsket flokkadferd tenker jeg særlig på to forhold: Flokking som vern mot rovdyr, særlig rev som er ute for å ta lam om våren. Og flokking som ønsket adferd for å lette sanking om høsten.

Da har jeg lagt merke til hvordan min egen spælsau er rask til å klumpe seg sammen, omtrent som moskusene gjør, når jeg slipper en hund inn på beitet. Er hunden nærgående, tar ikke flokken til flukt, men står rolig mens en eller et par av de voksne sauene gjør utfall mot hunden. Sauene mine har horn, og de har tilført hundene kraftige slag.

Kan det tenkes at bevisstheten om hornas forsvarsegenskaper styrker sauens selvtillit ved rovdyrangrep?

En helt annen reaksjonstype er når sauene beiter. Da går de i flokk, eller nesten på linje utover. Og når de hviler/jorter, også da i flokk, har flokken utsyn til alle kanter. Om de da oppdager en hund eller noe annet farlig på avstand, tar de til flukt, i flokk.

Ved sanking om høsten er spælsauen enkel. Finner du én, finner du som regel alle. Selv om store besetningner kan dele seg opp i småflokker i beitesesongen, finner de fort sammen igjen. Jeg har hørt fortalt at spælsauer som går på sommerbeite i heier nær gårdstunet, ofte trekker hjemover i flokker.

Så er spørsmålet: Kan en fremheve eller undertrykke flokkinstinktet med vår måte å drive sauehold på? Og da tenker jeg særlig på hvordan vi steller oss med sauene om vinteren, i inneforingstiden.

Jeg har den idé at flokkens samhold og samordnede adferd utvikles best når alle hunndyr er født inn i flokken, og får være sammen i flokken ute i vesentlige deler av vinterhalvåret. Dette gjelder NB! også åringene.

Moderne sauehold har medført innestengning i adskilte beiter og binger flere måneder i strekk, allerede fra høsten av når livlammene blir satt på egen foring. Slik også med fordeling av feite/skrinne sauer i inneforingstida. Min påstand er at hvis vi da lar alle sauene, også åringene, få komme seg ut hver dag i samlet flokk, så holdes flokkadferden ved like, og antakelig også forsterker seg. Da utvikles det en rangordning, som også har fordel av hornenes betydning som statussymbol, og da lærer åringene av de voksnes adferd.

Blir det ikke mye arbeid å skille dem fra hverandre hver gang de skal inn? Til det er å si at spælsauen, som jeg har erfaring med, er svært lærenem. Jeg grupperer dem i tre binger: Åringene, toåringene og de over to år. Jeg legger aldri kraftfor i fortroene for å lokke dem inn, men silofor. For kraftfor distraherer mye mer. Da går de til den første og beste plassen, og de som kommer først inn får i seg mest kraftfor.

Etter en ukes konsekvent fordeling, der de erfarer at det er ferskt silofor i fortroa når de kommer inn, så fordeler de seg helt på egen hånd, nesten uten unntak, selv om de under 2 år må gå over et stort låvegolv og inn i hver sin binge hvor dørene står åpne. Så får de kraftfor om morgenen før de blir sendt ut igjen til en ny dag i einerbuskene.

I vinter brakk en voksen sau foten, og måtte stå inne i en garde i enden av bingen hvor de voksne sauene var. De hadde altså mulighet til snute/luktekontakt om nettene. Men da jeg etter to måneder slapp den fri, viste adferden til de andre sauene, også åringene, at den var utstøtt fra flokken! Den fikk regelrett juling, og fikk en helt annen rolle enn den hadde før. Forsto sauene at den var til bryderi for flokken med sin trege og haltende gange? At den på en måte kunne tiltrekke seg rovdyr?

Sauen har en egen varsellyd ved fare. Den som oppdager faren, blåser i nesen med et kvasst "physsssssttt". Og straks er alle sauene oppmerksomme. Blåser vakten en gang til, flokker dyrene seg straks, og tar eventuelt til flukt om faren fortsatt er til stede.

Denne egneskap har jeg utnyttet når jeg skal se til sauene på vår/høstbeite. Da må jeg skyte inn at de er svært tamme, og jeg kan gå mellom dyrene uten at de reagerer noe særlig. Flere av dem ynder også å bli klødd under haken og kost med. Når jeg kommer ut på beitet og oppdager noen av dyrene på avstand, etterligner jeg sauenes varselrop, én gang og to ganger, og straks kreler det ut sauer fra kratt og kjerr og samler seg i flokk. Legg merke til at jeg har ennå ikke vist meg for dem. Når jeg så gir normal lyd fra meg, kommer de stormende mot meg for å få kos, selv om jeg aldri har kraftfor eller salt eller annet spiselig med meg.

Dette var mine tanker og erfaringer med flokkadferden til gammal norsk spælsau med horn.

Retur