Denne artikkelen er skrevet for Stavanger Aftenblad i forbindelse med FORSKNINGSDAGENE.   

MATTRYGGHET OG FORSKNING 
 

Av Martha J. Ulvund 
 
Professor
,  Norges veterinærhøgskole, Institutt for småfeforskning, Sandnes
 

Vi bryr oss om maten vår. Vi vil være trygge for at vi verken får i oss smitte eller giftstoffer. ”Ren mat” og gode råvarer er viktigere enn noen gang og det er større forståelse for å se hele næringskjeden i sammenheng, fra jord og fjord til bord. I tråd med denne helhetstenkningen har Regjeringen besluttet at de offentlige tilsynene for Dyrehelse, Landbruk, Næringsmidler og Fisk skal slås sammen til ett ”Mattilsyn” og at Sandnes skal ha et regionkontor for dette. Det betyr en styrking av matforvaltningen i regionen og en nasjonal styrking av matkompetansen.

 


NVH  Institut for småfeforskning, Sandnes (foto  M  J  Ulvund)



 

 

 

 

 

 

 

 

 

Regionen vår er Norges spiskammer og har landets mest intensive husdyrmiljø. Det er rundt 150 veterinærer og flere slakterier, næringsmiddelbedrifter og meierier. Produksjonen av kjøtt, melk, ost og grønnsaker ligger på 20% av landets produksjon, for egg, fjørfe, tomat og agurk er andelen enda høyere. Rogaland har en aktiv fiskeri- og oppdrettsnæring og skjelldyrking er et satsingsområde. Fylket tar imot rundt 20% av samlet ilandført fisk og huser de største fiskefôrprodusentene. Det matindustrielle miljø sysselsetter mer enn 20 000 personer.

Som veterinærer skal forebygge og behandle dyresykdom, både sykdom som lar seg overføre til menneske (zoonoser), og annen sykdom. Dyr har egenverdi og kjøttet og råvarene skal være fra friske dyr. Men biologien er kompleks. Fersk mat kan inneholde et mangfold av mikroorganismer, men det er et poeng å unngå de sykdomsframkallende typene. Økt import av matvarer og dyr og økt reising og innvandring gir økt smittepress. Endring i driftsformer og prosessering, lengre transporter og omsetningstid øker risikoen for vekst og spredning av bakerier. Det er økt behov for kunnskap på alle nivå, fra produsent til konsument.

Framtidens veterinærer vil være sentrale når det gjelder mattrygghet. Et departementalt utvalg utreder nå en ”hensiktsmessig organisering av NVH og NLH og etablering av tilfredsstillende fasiliteter for stasjonær undervisning i klinisk veterinærmedisin”. Mens det går mot ”ku-fritt” i Oslo-området og kornproduksjon dominerer i Ås, er mulighetene for undervisning med basis i praktiske sykdomsproblem i et intensivt husdyrbruk der små. I dag ville ingen bygd NVH midt i Oslo. Jeg mer enn antyder at hoveddelen av den kliniske undervisningen i produksjonsdyr bør legges til Sandnes. Dette bør også sees i sammenheng med etableringen av det regionale mattilsynet her.

          Kompleksiteten ved ”trygg mat” illustreres godt ved prionsykdommene, som skyldes ”infeksiøse proteiner”. Sykdommene forekommer hos både mennesker og dyr og kan overføres gjennom fôret eller maten. De utvikler seg snikende over mange år og utfallet er alltid fatalt. Skrapesyke (scrapie) hos sau er et eksempel, men sykdommen har holdt seg til småfe. Folk i enkelte land har i århundrer fått i seg skrapesykesmitte uten at det har resultert i noe kjent helseproblem. Men scrapie reknes å være opphavet til kugalskap (BSE). Kyr ble smittet når de ble fôret med kjøttbeinmel produsert av slakteavfall (bl.a. hjerner) fra scrapiesmitta sauer og også resirkulerte smitta kyr. Foranledningen var at kyr ble gjort til kannibaler. Forrykkelse av en balanse i naturen førte til brudd av en artsbarriere, og smittestoffet ble forandret. I 1996 ble det vist at BSE kunne smitte mennesker og gi en ny variant av Creutzfeldt-Jakobs sykdom (vCJD). Hittil er vel hundre personer døde av vCJD, de fleste i Storbritannia. Man antar at de har fått i seg BSE-smitte fra storfeprodukter som har vært forurenset med infisert hjerne-ryggmarg (bl.a. kjøttdeig).

I naturen er ofte artsbarrieren et hinder for smitte mellom arter. Storfe smittes tusen ganger lettere med BSE enn menneske. Artsbarrieren mellom sau og ku er mindre enn mellom sau og menneske. Ved stort smittepress kan barrieren brytes. Utvikling av teknikker som  påviser små smittemengder har satt oss i stand til å studere smitteopptak og spredning. Funn av prion i muskulaturen hos forsøksmus som var podet i hjernen med høye smittedoser har satt fart i spekulasjonene om at BSE også kan smitte menneske via rent kjøtt. Men smitte ved injeksjon i hjernen er mellom 1 million og ti milliarder ganger mer effektivt enn ved spising.

I dag legger økonomer og kortsiktig økonomi ofte premissene. Innsparinger i produksjonen av kjøttbeinmel på åttitallet i Storbritannia førte til at mer prionsmitte slapp gjennom. Profitt var vel også årsaken til at den britiske fôrvareindustrien i 1989 doblet eksporten av kjøttbeinmel til andre land, året etter at det ble forbudt å bruke i hjemlandet. Dermed ble BSE smitten spredt til land både i og utenfor EU. Forskning krever langsiktighet og forutsigbarhet når det gjelder ressurser og solide grunnkompetansemiljøer. Holdninger som at forskere kan kjøpes på åremål, at enkeltprosjekt kan bestilles ”over night” og utføres i lokaler ”leaset” for anledningen, er i ferd med å ødelegge forskningen. Mediene vil ha ”pangstoff” og legger gjerne føringer. Da jeg i Oslo i 1996 sa at vi mistenkte at scrapie kunne finnes på sau utenom Rogaland, ble jeg nesten kjeppjaget hjem. Året etter var kommentaren: ”Forsker dere på scrapie ennå, er vi ikke kvitt sykdommen nå?”

 


Rygjasau med scrapie – merker etter kløe med ullavskrapning på sidene.
(Foto M  J  Ulvund)

 

”Matfylket Rogaland” har i dag mange forskningsinstitusjoner som arbeider med emner innen fôr- og matproduksjon, produktutvikling, helse, ernæring og kosthold. For at forskningen skal bli en drivkraft for primærnæring og industri må den være rotfestet i næringen og innsatsen bør koordineres. En enkel trykksak med presentasjon av regionens matrelevante forskning under en paraply ville skape samhørighet mellom miljøene og til regionen og gi ideer om samarbeidsmuligheter som på sikt kunne skape allianser.

Innenfor begrepet ”trygg mat” ligger en forutsetning om at det ikke er noen risiko for overføring av sykdom til menneske. Det ligger ingen garanti for at maten er totalt fri for alle stoffer som under visse omstendigheter kan føre til sykdom. Kompleksiteten i næringskjeden gjør forskning helt nødvendig. Ærlighet i forhold til formidling er nødvendig for tillit og utvikling. Forståelsen av at vi alle er del av en biologisk sammenheng i et mylder av faktorer som virker på hverandre gir lite rom for enkel svart-hvitt tenkning. Nye generasjoner vil oppdage forhold i næringskjeden fra jord og fjord til bord som vi i dag ikke aner noe om. Det gir grunn til ydmykhet.

Link til Småfeinstituttet iSandnes:  http://www.veths.no/