Introduktion:
Sheep-Isle præsenterer i dag 14. feb. 2000 en rygende fersk artikel om spælsauens fremtid. Artiklen er uforkortet og med tilladelse af Jostein Røyseland, og Norsk Sau & Geit.

Islandsk sauehold og framtida 
for norsk spælsau

Kvinesdal Spælværlag har satt sig som mål å utvikle spælsauen til en rund, kompakt, godt kjøttsatt sau, samtidig som den beholder viktige raseegenskaper som nøysomhet, morsegenskaper, flokkinstinkt og ulltype. Hovedvirkemiddelet for å få dette til, er import av sæd fra islandsk spælsau. "Prosjekt spæltex" er det optimistiske navnet vi har satt på arbeidet vårt. Spæltex har ingenting å gjøre med kryssing med texelsau, men forteller noe om hva vi tror vi kan få til, hvis vi bruker de mulighetene vi har.

Av Jostein Røyseland

Bakgrunn og målsetting

En sauerase har mange viktige egenskaper som en må ta hensyn til når en vil forbedre rasen. Det er de dårligste egenskapene hos rasen som begrenser bruk og utvikling.

Da klassifiseringssystemet EUROP ble innført, spådde opp til flere at nå hadde spælsauen ingen framtid: den produserte for lite kjøtt. Det har imidlertid vist seg at det er stor variasjon innen spælsaurasen med hensyn til type og kjøttfylde. Mange greier seg godt. Hvis lamma blir store nok, dvs. opp mot 20 kg, er klassifiseringsresultatet brukbart. Men de fleste av oss får ikke lamma så store, og hva skal så vi gjøre ? Dessuten er vel nøysomhet som også betyr at sauen ikke er for stor, en av de egenskapene vi vil ta vare på i spælsauen ?

Da kjøttfylden er spælsauens dårligste egenskap, har Kvinesdal Spælværlag satt seg som mål å utvikle spælsauen til en rund, kompakt, godt kjøttsatt sau, samtidig som den beholder viktige raseegenskaper som nøysamhet, morsegenskaper, flokkinstinkt og ulltype.

Med kjøttfylde tenker vi på kjøttets fordeling på kroppen. Det er ønskelig med mest mulig kjøtt i rygg og lår. Samtidig er det vigtig at slagtet ser rundt og kjøttfullt ut. Vi tror altså at vi må ha en rase som produserer kjøttfulle slakt, uten å være avhengig av bruksdyrkryssing.

Det finnes flere virkemidler for å få til dette: utforming av kåringssystemet, bruk av ultralyd, bruk av værer som har delindeks kjøttfylde som er betydelig høyere enn delindeks slagtevekt, bruk av saueskjønnet, og satsing på en kompakt og tettbygd spælsautype.

Innkryssing.

En annen og raskere mulighet er inkryssing av andre raser for å bedre kjøttfylden. Dagens spælsau er en videreutvikling av den gamle norske sauerasen. I 1912 opprettet staten to avlstasjoner for spælsau, for å redde den gamle norske sauerasen. Til disse to stasjonene blei det kjøpt utegangersau fra Sunnhordland, og spælsau fra Setesdal. Vaksen sau veide 30-40 kg. Senere blei det foretatt innkryssing av spæl fra bl. a. Shetland, Island og Grønland. Dette var en fornuftig innkryssing, da det var andre spælsautyper som blei brukt.

Problemet med innkryssing av fremmede raser, som f. eks. dala og texel, er at slik kryssing vil ødelegge andre viktige egenskaper i spælsauen. Slik innkryssing bør derfor ikke skje. Langhala raser bør derfor bare brukes til bruksdyrkryssing, der alt kryssingsavkom slaktes.

Islandsk spælsau

Saueavlen på Island skiller seg betydelig fra den norske. For det første har de bare en rase, slik at avlsopplegget er skreddersydd for denne. Videre har de vært mye mer opptatt av kroppsform enn oss. I Islandsk spælsau er det også påvist at enkelte værer skiller seg sterkt positivt ut med hensyn til kjøttfylde, og det bliver nå undersøkt om dette skyldes enkeltgener.

I 1998 var jeg og studerte det islandske avlssystemet, takket være et reisestipend fra Norsk Kjøtt. Men grunnet stor interesse ble vi 14 stykker fra Kvinesdal og Flekkefjord som i september 1998 dro i vesterled for å se på sau og avlssystem på Island.

Hestur forsøksgård

Turen inkluderte både gardsbesøk og en stopp ved Hestur forsøksgård. Her traff vi vår kontaktperson, Stefan Sch. Thorsteinsson, som er leder av husdyravdelingen ved Landbrukets Forskningsinstitutt. Han viste oss rundt, og forklarte om avlsopplegget for sau.

Akkurat den dagen vi var der var lamma inne, og alle ble målt med ultralyd. Vi fik derfor god anledning til å se på og ta og kjenne på lamma. Vi ble sterkt imponert over at lamma var svært kompakte og godt kjøttsatte. Etter vår subjektive oppfattning var kjøttfylden klart bedre enn på vor spælsau, mer lik en spælsau i texelform. Ulla var imidlertid av højst variabel kvalitet.

Thorsteinsson holdt et engasjert foredrag for oss om Hestur og saueholdet på Island. Grunnet overproduksjon og dårlig økonomi har det de siste årene vært en sterk reduksjon i sauetallet. I 1978 var det 890 000 vinterfôra sauer i landet. I 1997 var dette redusert til 477 000 vfs. Reduksjonen er skjedd både ved reduksjon i antall sauegårder og ved reduksjon i flokkstørrelse. I 1993 var det i gjennomsnitt 150 vfs. pr. flokk. Totalt var det i overkant av 3 000 sauebruk. Ca. halvparten av disse var heltidsbønder.

Hestur var en gammel prestegård, som hadde vært forsøksgård siden 1943. Gården var på 12 000 da, hvorav 900 da var dyrket. På gården var det ca. 550 vfs.. En av hovedoppgavene ved gården var avkomsgransking av værer.

Den islandske sauen er en slektning av spælsauen. Voksenvekt på søyene var ca. 65 kg når de kom fra fjellet. Ullkvaliteten er variabel. Den har ikke flokkinstinkt, og de fleste værene har horn.

Væren slippes ca. 20 desember. Ved insemineringer starter de 10 dager tidligere. De har 3 forskjellige stasjoner for sædtapping og bruker bare fersksæd.

Lamminga starter midt i mai, og sankinga skjer i slutten av september.

Saueavl på Island

På 1920-tallet eksporterte Island saueslakt til London, og fikk tilbakemelding om god smak, men dårlig kjøttfylde. I 1940 skrev Halldor Palsson sin hovedoppgave "Meat qualities in the sheep with special reference to Scottish Breeds and crosses". Denne la det videnskapelige grunnlaget for hans virke som rådgiver og ansvarlig for saueavlen på Island, og førte til at saueavlen tok en annen retning enn saueavlen i Norge. I 1943 ble forsøksgården Hestur opprettet, og i 1957 startet avkomsgransking, med spesiell vekt på kjøttfylde og kroppsform. Utvalgskriteriene var kortere beinlengde, kombinert med kjøttfylde og kompakt kroppsform. Senere er avlsmålene revidert spesielt med hensyn til mindre fett og søyeproduksjonsegenskaper. Fra 1958-1994 er arealet av ryggmuskelen økt fra 1100 cm2 til 1400 cm2.

De siste årene er bruk av ultralydmåling blitt svært vanlig. Ryggmuskel målt ved hjelp av ultralyd har en arvelighet på 0,42, og har en genetisk korrelasjon med ryggmuskel målt på slaktekroppen med 0,94. Genetisk korrelasjon mellom ryggmuskel målt ved hjelp av ultralyd og kjøttfylde i lår på slakteskrotten er "bare" o,43. Dette bekrefter den norske observasjonen om at ultralydmåling ikke fanger opp all variasjon i kjøttfylde i lårene.

Gardsbesøk

Videre var vi på gardsbesøk. Vi reiste til Nedre Hundadalur, som ligger nordvest for Reykjavik. Eiere var Sigursteinn Hjartarsson og Maria Lindal. Gården var totalt på 30 000 da, hvorav 600 var dyrket. Besetningen var på 560 vinterfôra sau.

Hovedfôr var rundballer (60% tørrstoff). Fiskemel og sild ble brukt i brunstperioden. Sildemjøl ble brukt før og etter lemming. Lammetallet var 1,71 født pr.vfs.. Slaktevekt var 15,7 kg. Bruket hadde en kvote på 6 481 kg kjøtt. For denne produksjonen ble det gitt statsstøtte. Det var lov å produsere mer. Til slik produksjon ble det imidlertid ikke gitt støtte.

Sauefjøset var bygd i 1981-82 og hadde plass til 600 dyr. Denne og mange tilsvarende bygninger, ble nå isolert for å kunne klippe sauene i vinterhalvåret.

Økonomien i saueholdet var dårlig. Gjennomsnittspris pr. kg kjøtt var 217 isl. kr.(22 NK). Bruket hadde i 1997 en inntekt på 3,3 mill. isl. kr. 40% av dette var statsstøtte. Pga. den dårlige økonomien hadde begge ektefellene jobb utenom bruket.

Med på gårdsbesøket var konsulent Gudmundur Sigurdsson. Av ham fikk vi demonstrert kåring av værer.

Slakteresultat

Det vi så på Island tyder på at den islandske spælsauen har bedre kjøttfylde enn den norske spælsauen. I etterkant har vi fått oversendt slaktestatistikk for Island for 1998, som var det første året de brukte EUROP-systemet. Resultatet er satt opp i tabell 1 med norsk resultat som sammenligning.

Gjennomsnittsvekta i R-klassen var på ca. 16 kg. Den islandske sauen har altså klart bedre klassifisering enn både spæl og dala.

Vår konklusjon, ut fra eget inntrykk og slaktestatistikk, var at den islandske sauen har mye å tilføre den norske spælsauen med hensyn til kjøttfylde. Dette bør få konsekvenser for hvordan vi driver avlen vår, og det bør importeres sæd av de beste kjøttfyldeværene på Island.

Spæltex

Neste skritt var å finne ut hvordan vi kunne få nytte av vår nye kunnskap.Det vi diskuterte mest var avel på sauetype, og import av sæd fra Island.

Konklusjonen ble at vi ville prøve å importere sæd fra Island, som et virkemiddel i å utvikle spælsauen til en rase som er rund, kompakt og godt kjøttsatt, som gir slaktemodne lam ned til 36-38 kg..

Kvinesdal Spælværlag har 17 medlemmer, hvorav 8 er med i sauekontrollen og aktivt avlsarbeid. Satsing på bruk av egne kåra værlam er en forutsetning for å utvikle sauetypen i ønsket retning. Opplegget rundt rekruttering av værlam er følgende:

  1. Besetningen må være med i sauekontrollen.

  2. Det skal brukes spælvær på nok sauer til at en får nok grunnlag for sammenligning og utvalg.

  3. Hver høst skal besetningen gjennomgås med representanter for laget for å plukke ut de søyene som det skal satses på i avlen.

  4. Besetningen må møte med værlam til kåring.

  5. Laget har førsterett til kjøp av værlam til besetningen.

  6. Det skal måles med ultralyd før utvalg av værlam og livlam.

  7. Endelig utvalg av værlam skjer etter at lamma er klypt.

Så var det å undersøke mulighetene for import av sæd fra Island.

Vi tok kontakt med KOORIMP, for å få klargjort veterinære forhold, spesielt for å finne ut hvilke tilleggskrav de ville stille til en import. Svaret ble sendt videre til Island, som svarte at det var ingen problem med å oppfylde de veterinære kravene.

Vi har nå avtale med Island om levering av væresæd hausten 2000. Første året bliver et prøveprosjekt for å vinne erfaring, både på Island, og med avkommet etter insemineringene. Hausten 2001 kan det så leveres større kvanta sæd.

Nsg v/Landsrådet for saueavl er invitert til å være med på opplegget, slik at vi kan få til en modell som kommer hele sauenæringen til gode. (Jfr. vedtak i Landsrådet som er omtalt på s. 22)

Islandske værer

De fleste av værene på Island har horn, men det finns òg en del uten. Vi har prioritert kollete værer med god ull, og hornete værer med spesielt god kjøttfylde.

BASSI 95-821 er en av de beste kollete værene. Den er avkomsgranska med positivt resultat for kjøtt og tilvekst. Den er langbygd, med tykk og velforma ryggmuskel, særs kjøttfulle lår og god ull. Avkommet som ble slakta 1999 fordelte seg slik på de enkelte EUROP-klassene:

E: 6%

U: 11%

R: 78%

O: 5%


MOLI 93-986 er et staselig eksemplar av de hornete værene. Den er avkomsgranska, med positivt resultat for kjøttfylde og slaktevekt. Moli har kraftige skuldre og bredt bryst, sterk rygg, godt kjøttsatt kryss og dype og tykke lår. Moli har tykk ullfell, med gule hår på hals og hale og svarte flekker flekker på ryggen. Kort ull på ryggen og middels mengde.

 

 

 

Vil du ha mer info. Send e-post til  Jostein Røyseland

Tilbage til artikler